Fisketur Del Fiasko.

Glomma 2001

Etter to lange vintrer og en dårlig sommer uten annen kasting med fluestanga enn et par kast langs land på et dårlig sted bare for å stille den verste abstinensen, var det klart for den årlige fisketuren i Glomma. Vi skulle til samme sted som vi hadde vært to år tidligere og hvor det var veldig bra med fisk. Fattern fiska bestandig der før og hadde bestandig fått bøttevis med fisk. Denne gangen var det vår tur til å dra bøttevis med fisk. Jeg hadde ferie og var allerede i Elverum. Knut Espen måtte jobbe litt etter en uke på Quart festivalen og skulle komme oppover til Elverum rett etter jobb på tirsdag. Problemene dukket opp allerede da. Han fikk ikke lånt seg bil og buss var lite aktuelt med fiskestenger, fiskeutstyr og en stor 80liters sekk. Etter mye teksting på mandagskvelden hadde vi funnet en løsning. Søstersen skulle ta bilen inn til Oslo på tirsdags ettermiddag, og Knut Espen skulle overta Golfen og returnere til Elverum. Problemet var bare at søstersen kom seg litt for sent innover på tirsdagen så hvis vi skulle rekke butikker for handlig av mat og fiskekort måtte KE mer eller mindre holde gassen jevnt med gulvet hele veien. Som sagt så gjort, vi rakk så vidt matbutikken, men fiskekortet måtte vente til onsdagen. Vi kom oss i bilen og oppover til plassen hvor båten sto. 

Båten var satt på elva noen uker i forveien, så det skulle bare være å sette seg i båten, starte motoren (2hk) og putre ned til øya. Her kom andre nedtur. Lillebroderen hadde trimma motoren litt, og i sin iver hadde han ikke anskaffet et nytt pakningssett, dette resulterte i at motoren hadde slutta og suge vann til kjølinga. Med andre ord vi måtte ta årene fatt, noe som igjen er en stor påkjenning for folk som sitter på ræva foran en pc 18timer i døgnet ellers i året. Årene, som hadde knekt noen uker i forveien, var kappet slik at dem i hvertfall fungerte. Været var heller ikke av det beste. Det hadde regnet litt tidligere på dagen og Glomma hadde begynt og øke. Dette var ikke bra, for når vannstanden i elva er på vei oppover slutter fisken og vake. Vi fikk lastet båten til randen i fiskeutstyr, mat, campingstoler, sekker, telt og et anker som var overdimensjonert for en liten ro båt. På turen ned til øya satt vi og kikket på elva, som virka mistenkelig stri, og den vakende fisken som bare venta på å bite på fluene som vi hadde knytt sammen i hui og hast et par dager i forveien. Vel fremme på øya, som lå en 250 meter neden for båtplassen, var det bare å lempe i land pikkpakk og begynne å lete etter teltplass. Vi gikk rundt omkring og rundt oss selv for å finne den aller-aller beste teltplassen. Ikke like lett blant stein, busker og noen sand flekker, men teltet kom opp. Det var da blitt så seint på kvelden at vi fant ut at vi fikk vente med å lage gapahuk til dagen etter. Presseningen som var ment brukt til gapahuk la vi over teltet i tilfelle regn om natta. Teltet hadde vært igjennom en del turer og var ikke lengre like vanntett som det en gang hadde vært. Vi var riktig så fornøyd med valget av teltplass. I mellomtiden hadde kveld blitt til natt og sulten hadde meldt seg. 

Det neste på lista var bål. Ved av forskjellig dimensjoner var det nok av rundt på øya. Sag og øks lå trygt i kjelleren hjemme, så for å dele opp veden i passe bål-størrelser slo jeg den mot noen steiner. KE mente jeg var en pingle som ikke brukte ”stokk mot kneet” metoden. Av erfaring visste jeg at det kunne bli en smertefull opplevelse og sa at han kunne prøve det selv. KE spratt opp fra kampingstolen for og bevise at det å bruke ”stokk mot kneet” metoden var bedre. Han fant en stokk av passe størrelse og moste den mot kneet sitt. Det sa ikke knekk, i hvertfall ikke i stokken. KE holdt tilbake et brøl av smerte, men han gav seg ikke og prøvde igjen. Denne gang knakk stokken, KE knakk sammen i smerte og jeg knakk sammen i latter. Han hinket tilbake til kampingstolen sin mens han holdt seg for kneet. Han hadde da bevist at det gikkann og bruke kneet som ved knekker. Bålet ble tent og pølsene svidd. Nå var livet herlig. Vi hadde tre hele døgn med fisking å se frem til. Før jeg la meg satte jeg en pinne i vannkanten for å se utviklingen på vannstanden i elva. Vi la oss optimistiske og veldig fornøyde med telt plassen.

Onsdag: Jeg våkner bestandig flere timer før KE på tur og denne dagen var intet unntak. Regnet slo mot presendingen. Jeg ble jævlig sur. Faen, nå som vi endelig hadde kommet oss ut på fisketur hadde værgudene slått seg vrange. Det var bare å få på seg regntøy, rote frem trangiasettet og koke kaffe. Jeg sjekka vannstand pinnen og kunne konstantere den store skuffelsen, elva hadde økt 10-12cm. Dette så ikke bra ut. Da kaffen var ferdig hadde det blitt et lite opphold i regnet, og et søvnig tryne kikka frem fra teltet. ”Er kaffen ferdig?”. Han fikk på seg klea og vi satte oss ned, drakk kaffe og tok en røyk mens vi planla dagen. Etter som elva hadde økt i løpet av natta, begynte det å se skummelt ut for roturen oppover, men vi hadde ikke noe valg. Det var bare å ta årene fatt. I det vi satte oss i båten begynte det å regne..... typisk. Vi kom oss utpå, men vi flyttet oss ikke oppover, men nedover. Jeg rodde på harde livet med ”pc musklene” mine over mot andre siden av elven, ettersom elva rant litt stillere der. Det hjalp litt, vi begynte å bevege oss oppover igjen. Da ”pc” kreftene mine tok slutt etter ca 10min. overtok KE. Nye krefter hjalp oss ytterligere noen ti metere til oppover, men det var langt igjen. Han rodde til han fikk krampe i ”pc musklene” sine av de dårlige årene. Og det ble min tur igjen. Jeg tok noen åretak og konkluderte med at dette ikke gikk. Jeg rodde helt inn til land og kasta anker. Etter en røyk var det bare å prøve igjen, men det var ikke så lett for ankeret hadde satt seg fast på bunnen. Heldigvis skjedde det på grunt vann. Hadde det skjedd på dypere vann hadde vi hatt et større problem. Jeg fant ut at jeg like godt kunne kle av meg og hoppe uti det kalde vannet for å løsne ankeret og dra båten oppover. Jeg vrengte av meg klærne, med unntak av t-skjorta og underbuksa, og dro båten oppover. KE satt i båten og slappa av og røyka i regnet. Etter å ha dratt oss ca250m var vi langt nok oppe, men vi var fremdeles på feil side. KE slokka røyken og satte seg ved årene. Jeg kom meg oppi båten igjen. Kan ikke si at det var så veldig behagelig å sitte halvnaken i en båt, mens regnet hølja ned. Da vi var kommet på andre siden hadde KE igjen fått krampe i ”pc” underarmene og det slutta å regne…. typisk. Hele båt turen opp tok 50min.

I bilen ned til sentrum begynte jeg å få vondt i magen. Det ble etter hvert så vondt at jeg måtte reise til fatteren og legge meg, mens KE reiste videre til sentrum for å handle fiskekort, tau til å binde i andre enden av ankeret og andre ting som vi hadde glemt. For glemme ting har blitt en tradisjon på våre årlige fisketurer. Magevondtet gav seg ved 1800 tiden og vi returnerte til elva og øya. Endelig, sola hadde tittet frem og vi hadde alt vi trengte til en vellykka fisketur, med unntak av den stadig stigende elva. Vi hadde sett noen vak på turen nedover til øya igjen, så vi bestemte oss for å prøve å fiskelykken med fluestang fra båt rett utenfor øya. Vi rodde oss over mot land, det gikk forholdsvis lett for vi skulle ikke oppover, bare krysse elva. Vel fremme var det bare å kaste anker. ”haha…dette ankeret kunne vært brukt på titanic” lo KE og lempa ankeret uti. ”Spiller ingen rolle, bare det fungerer” lo jeg. Ankeret fikk tak og båten stoppa, men vak var det dårlig med. Vi tok noen kast før vi byttet ut fluestanga med haspelstang og spinnere. Men nei da, det var helt dødt. Siden fisken ikke beit var det bare å returnere til øya igjen, jekke en øl og lage mat. Jeg delte fluestanga og la den i ly under pressendingen. Spinneren ble bytta ut mot mark og søkke, mye søkke, for strømmen var så sterk utenfor øya at marken og søkke bare dro nedover og la seg 1m fra land hvis vi brukte for lite. Da søkke endelig fikk tak uti strømmen var maten ferdig. Vi spiste, drakk kaffe, fyrte bål, prata masse piss og sjekka markstanga med jevne mellomrom til langt ut på natta uten resultat. Elva hadde økt ytterligere i løpet av dagen så vi var rimelig spente på hvordan været ville bli dagen etter. KE fiska frem mobilen og wappa seg fram til et sted som hadde  værmeldingen for morgendagen og videre utover uka. Ikke noe betryggende lesning, det var spådd regn, regn og atter regn. Med en litt irritert mine over værvarslinga kom vi oss i soveposene våre i håp om at metrologene tok feil.

Torsdag: Jeg våkna først som vanlig og kunne igjen konstantere at det regna ute. Faen, det virka som om metrologene hadde rett. Det ble samme prosedyre som dagen før. På med regntøy og å komme seg ut for å koke kaffe og å sjekke vannstanden. Elva hadde gått noen cm opp i løpet av natta. Da kaffen var ferdig ble det et lite opphold i regnet og KE klarte å komme seg ut av soveposen. Han måtte barbere seg før han kunne sette seg ned og ta en røyk. ”Hallo!!! Vi er på fisketur” Jeg måtte kommentere det, som jeg alltid gjør når han begynner og barbere seg på tur. Etter at ”jåla” var ferdig med morgenstellet var det frem med campingstoler, røyk og kaffekoppen. Vi hadde ikke før satt oss før det begynte å regne igjen. Det var bare å pakke sammen stolene og komme seg inn i teltet. Der satt vi til regnet ga seg. Vel ute av telte begynte jeg og sette sammen fluestanga igjen, mens jeg skrøt av den nye Loop evotec snella mi og dreit ut snella hans. Da jeg skulle dra ut litt snøre sa det plutselig knakk i mellom fingra. 5cm av toppen på fluestanga mi knakk. KE knakk sammen i latter. Han syntes det var utrolig morsomt at jeg klarte å knekke stanga mens jeg dreit ut utstyret hans. Det som ikke var så morsomt var at vi måtte i land for å få tak i ny topp eller låne en stang hvis vi skulle fiske mer med tørrflue. Var jo ikke akkurat morsomt å ro og dra båten oppover ei elv som ikke hadde gjort noe annet enn å stige på hele turen. For å spare oss for en rotur fant vi ut at vi skulle rive leieren og flytte den inn på land hvor bilen sto i stede for å ro opp både i dag og i morgen. 

Som sagt så gjort. Vi fikk alt utstyret opp i båten. Turen ble like slitsom som den første. Litt roing, 250m med iskaldt vann langt over balla, litt roing til og så var vi endelig i land igjen. Vi satte opp telte, lagde en gapahuk. Da gapahuken var ferdig begynte det og regne igjen. Gjorde egentlig ikke så mye, for det var på tide med en kaffe pause. Det var bare en liten regnskur og solen begynte og titte frem fra skyene. Det var på tide å komme seg til sentrum for å prøve å fremskaffe en topp til fluestanga. I forretningen som jeg hadde kjøpt stanga for to år siden hadde dem ikke noen topp, men jeg ble anbefalt å flytte den øverste ringen til tuppen på den knekte delen som en nødløsning til dem fikk inn en topp til meg. Vi reiste til fatteren for andre gang denne turen,  jeg fiksa stanga med lighter, sandpapir og lim. I leieren igjen bestemte vi oss for å ro noen meter oppover for å kaste litt med flue. Kunne jo hende vi klarte å lure en og annen fisk opp for og ta flua. Her var ikke strømmen så veldig stri så det gikk greit å ro 60m. Av og til var det noen vak helt inne ved land. Jeg slengte på en Black gnatt krok 18 og KE en døgnflue krok 14. Noen kast (les: ganske mange) og fisken var etter flua mi. Drit kult. Endelig så det ut som om uflaksen hadde gitt seg. Flere kast senere var det en fisk etter igjen, men den satt ikke. Igjen noen kast og svopp…..der satt den. Glede varte ikke lenge da jeg kjente hvor lite action det var i andre enden av snøret. Jeg sveiva inn og fikk den bort til båten. Det var en harr på størrelse med en ansjos. Var bare å få kroken ut av munnen på fisken og sleppe den utigjen. Det vaket av og til, men det var bare små harr. Var ikke små harr vi var der for, det var ørret på over kiloen som var målet, så vi rodde i land igjen.


Nei, marken måtte til pers igjen. Vi slengte uti et par markstenger før vi fyrte opp et bål og lagde oss kaffe og mat. Timene gikk og det begynte å bli mørkt ute. KE var stadig bortom stanga si for å sjekke og plutselig hørte jeg ”jeg har faen meg fisk!!!!”. På måten han sa det på hørtes det ut som om det var et mirakel og helt uventa at vi skulle få noe som helst på kroken. Jeg hentet håven og håva inn en fin ørret på 425g. Drit kult. Selv om det ikke var på tørrflue, men vi fikk da troen på at det kunne bli flere i løpet av kvelden og natta. Det ble bare med den ene ørreten, men KE hadde blitt eplekjekk og kom stadig med noen kommentarer om ørreten og utstyret sitt. Dette er standard prosedyre når en av oss har fått den første eller den største fisken. Da gjelder det å skryte mest og drite ut fiskene og utstyret til den andre. Nok om det. Det ble med den ene fisken den kvelden.

Fredag: For engangskyld våkna KE først. Han hadde ligget på en rot og hadde bare fått sovet noen timer i løpet av natta. Jeg snudde meg da han begynte å kle på seg kl0700 og lurte på hva han skulle. ”stå opp” svarte KE. ”Ja særlig, hva driver du med?” spurte jeg trøtt. Jeg fikk samme svaret. Jeg trodde ikke mine egne ører. ”slutt å kødd a, hva skal du” spurte jeg en gang til, men han skulle stå opp. Helt utrolig. Tror det er første gang han står opp før meg og lagd kaffe. Ikke meg i mot, jeg kledde på meg og sto opp. Deilig å slippe å lage kaffe om morgenen for engangskyld.

Det var forholdsvis kaldt ute. Så vi begynte å kaste med spinner for å holde varmen. Det gikk ikke mange kastene før KE hadde fast fisk på kroken…kult. Det var en pen harr. KE var skuffa over at det ikke var ørret. Var enig i det, men vi hadde ikke akkurat fått mengder med fisk på turen så vi burde jo vært fornøyd med den fisken vi fikk. Jeg hadde jo ikke fått annet enn en liten ansjos av en harr. Vi fikk litt blod på tann og fiska videre. Denne gang var det jeg som fikk fisk. En liten ørret som fikk friheten tilbake på den betingelsen at den henta oldefaren sin og fikk han til å bite på kroken min. Det skjedde så klart ikke. Jeg fikk en litt større en halvtime senere og KE hadde fått en pen stekepanne ørret. Det begynte å blåse og fisken slutta og bite. Vi gikk tilbake til leieren og tok en kaffe kopp. Vi begynte å bli rimelig lei av vinden som rev og slet i gapahuken, så vi fant ut at vi like godt kunne pakke sammen og avslutte. Vi pakka sammen og reiste hjem med den konklusjonen at dette var ”fisketur del fiasko”.

I mangel av bra telt og at vi bestandig må sette opp en gapahuk for å få ly for regn har vi nå gått til innkjøp av et telt på 20m² med en høyde på 2.25m og en vekt på 90kg. Ikke noe ”gå i fjellet” telt med andre ord. Neste tur er allerede planlagt. Den går til samme sted, men vi har bestemt oss for å seann været og lytte til erfarende folk om når det er bra bett slik at vi slipper flere fiaskoer.